Dette valget har fått fatale konsekvenser for hvordan befolkningen generelt forholder seg til hiv og til mennesker som lever med hiv. Kunnskapsnivået om hiv, spesielt om hvordan hiv ikke smitter og hva det vil si å leve med hiv, er bekymringsfullt lavt i befolkningen generelt. Dette vises i Fafos kunnskaps- og holdningsundersøkelse ”Fortsatt farlig å kysse? Kunnskap om og holdninger til hiv” (Fafo-rapport 2008:21). Blant annet tror en av fire feilaktig at de kan bli smittet med hiv av å kysse en som er hivpositiv. Rapporten viser også at det er en sammenheng mellom kunnskapsnivå og holdninger. Omtrent 60 prosent av respondentene mener at hivpositive bør få endrede arbeidsoppgaver på arbeidsplassen, selv om vanlig sosial omgang ikke innebærer noen smitterisiko.

Lav og utdatert kunnskap om hiv kommer til syne i medienes tabloidoverskrifter, som dermed bidrar til å opprettholde gammeldagse forestillinger om hiv. Det kommer også til syne hos en del leger. Flere unge kvinner nektes faktisk hivtest med begrunnelse om at det ikke er nødvendig fordi de ikke faller inn under ”risikogruppene”. Dette er alvorlig når vi ser at stadig flere som diagnostiseres med hiv ikke regnes å være i de gamle definerte ”risikogruppene”. I alle samfunnslag og i alle deler av befolkningen diagnostiseres mennesker med hiv. Det viser behovet for å informere hele befolkningen om hiv, og ikke bare ha fokus på deler av den.

Det ensidige fokuset og lave kunnskapsnivået får konsekvenser både for det forebyggende arbeidet og for hvordan det oppleves å leve med hiv i Norge. Blant de nydiagnostiserte hvert år er et høyt antall menn som har sex med menn (MSM), til tross for at MSM har vært gjenstand for oppmerksomhet når det gjelder informasjon om hiv og smitteveier siden hiv kom. Denne tendensen kan ikke fortsette og her er det kanskje nødvendig med en annen strategi i det forebyggende arbeidet.

Det er ikke bare blant MSM at det er behov for forebyggende arbeid. Blant de som diagnostiseres med hiv i Norge er det også et høyt antall med minoritetsbakgrunn. Folkehelseinstituttet har påpekt at det er helt nødvendig å sette inn ressurser ovenfor minoritetsbefolkningen hvis man skal ha kontroll over virusets spredning.

Også ovenfor ungdom og unge voksne er det avgjørende å arbeide forebyggende for å hindre videre spredning av seksuelt overførbare infeksjoner og hiv. Ifølge Fafo skiller ungdom og unge voksne seg ut som de med lavest kunnskapsnivå om hiv (Fafo-rapport 2008:21). I tillegg utgjør denne gruppen en høy andel av de som diagnostiseres med andre seksuelt overførbare infeksjoner. I 2009 ble det diagnostisert 22.754 tilfeller av klamydia i Norge. 70 prosent av disse var under 25 år.

En avgjørende årsak til at kunnskapsnivået om hiv i befolkningen generelt må økes, er konsekvensene kunnskapsmangelen får for mennesker som lever med hiv. Det lave kunnskapsnivået, særlig om hvordan hiv ikke smitter og hva det vil si å leve med hiv, konkretiserer seg i negative opplevelser hivpositive møter i samfunnet. Diskriminering i arbeidslivet, sosial ekskludering, hivpositive som nektes behandling hos tannleger, helsepersonell kledd i gule vernedrakter fra topp til tå og med blå plastikktrekk på føttene er ikke eksempler hentet fra åttitallet, men fra nåtiden. Å bli møtt med slike holdninger, til og med fra helsepersonell, fører til at mange hivpositive ikke tør å være åpne i frykt for konsekvensene åpenheten kan resultere i. Ved å øke kunnskapsnivået om hiv vil negative holdninger som grunner i irrasjonell smittefrykt kunne bekjempes, og det vil legges til rette for at hivpositive kan være åpne hvis man ønsker det, uten frykt for slike konsekvenser.

Ifølge myndighetenes nasjonale hivstrategi for 2009-2013 er ”et høyt kunnskapsnivå om hiv i den generelle befolkningen avgjørende for å forebygge nysmitte, men også for å skape best mulig rammer rundt mennesker som lever med hiv”. Et av strategiens delmål er å øke kunnskapen og bevisstheten om hiv og aids i befolkningen. Det er betimelig å spørre hvordan myndighetene ser for seg at denne målsettingen skal oppnås? Ved å arbeide forebyggende ovenfor deler av befolkningen, og utelukke majoriteten av befolkningen i informasjonsarbeidet, gis befolkningen ikke samme mulighet til å beskytte seg mot hiv. Man forebygger heller ikke de negative erfaringene mange hivpositive opplever i møtet med fordommene. I 2011 bør ikke lavt kunnskapsnivå og fordommer være avgjørende for om hivpositive velger å være åpne.