Hivepidemien – et vendepunkt

Med serien «It’s a Sin» som nå går på HBO Nordic dukket det opp 40 år gamle minner. Serien viser hvordan aids rammet et homofilt miljø i Storbritannia. Mye er likt, men mye er også forskjellig fra norske erfaringer.

scheduleOppdatert: 18.02.2021

createForfatter: Arne Backer Grønningsæter, forsker Fafo

labelEmner:

Innlegget er først publisert i VG 17. februar 2021.

Olav André Manum skriver i boka Kjærlighet, kunnskap og kondom (Pax 2010) om hvordan helsemyndighetene så for seg mellom 30 og 100 tusen hiv-smittede i Norge i 1990. Debatten om virkemidler var høylytt. Det var «hauker» som ønsket omfattende tvangstiltak. «Duene» forsvarte åpenhet og samarbeid med utsatte grupper. Den åpne politikken kom til å dominere det norske hiv-arbeidet.

Samarbeidet mellom helsemyndigheter og de rammede gruppene var mye bedre i Norge enn i Storbritannia. I Thatchers England var det konfrontasjon og fordommer som gjaldt fra myndighetenes side. Den såkalte «Seksjon 28» ble vedtatt i 1988, den forbød «promotering» av homoseksualitet i britiske skoler og vanskeliggjorde livsviktig informasjonsarbeid. Den norske samarbeidspolitikken kom ikke minst takket være at homo-organisasjonene – Forbundet av -48 og Arbeidsgrupper for homofil frigjøring (dagens FRI) – forsto at de måtte bidra til forebygging og omsorg. Helsemyndighetene, med Helsedirektoratet i spissen, erkjente at de måtte samarbeide med de som var hardest rammet.

Arne Grønningsæter, forsker ved forskningsinstitusjonen Fafo.

En politikk som i hovedsak bygde på stigma og restriksjoner fikk aldri dominere her i landet. På den måten bidro Kampen mot hiv/aids til større åpenhet om homofili. Samarbeidet i Norge skapte grunnlag for en kommende likestilling av LHBT+-befolkningen. Før hiv-epidemien var homofili noe som i stor grad ble tidd i hjel i norsk offentlighet. Hiv og aids endret dette, det ble nødvendig å snakke høyt om homoseksualitet. Mange døde og betalte en svært høy pris for denne utviklingen, men flere kunne ha dødd om konfrontasjon og mangel på gjensidig tillitt hadde preget klimaet. Tilliten ga seg utslag i at myndighetene støttet opprettelsen av Pluss, interesseorganisasjonen for Hivpositive som ble til HivNorge, dagens slagkraftige organisasjon for Hivpositive. Landsforeningen mot aids (den andre forløperen for HivNorge) nådde ut til store deler av norsk organisasjonsliv og ble et talerør for menneskerettigheter og likestilling for alle som var eller risikerte å bli rammet av viruset. Helten i serien «It’s a Sin» er kanskje Jill. Hun stiller opp for sine hivpositive venner. Det var mange Jill-er. De var både aktivister og omsorgspersoner. Jill-ene var viktige, enten de var jenter eller gutter. Og de var sentrale i kampen for å endre holdninger.

Når vi ser en slik serie som «It’s a Sin» er det viktig å huske de store endringene som har skjedd når det gjelder holdninger. Mange ofret livet i denne kampen. Vi kan være takknemlige for deres offer, og vi kan være takknemlige for dem som orket å stå i kampen. Dagens rettigheter for LHBT+ ble kjempet frem og det er min påstand at hiv-epidemien og kampen for åpenhet var en avgjørende hendelse i denne utviklingen.

Også diskusjonen om narkotikapolitikken ble påvirket av aids-epidemien. Vi fikk skadereduserende tiltak. Det spredte seg en erkjennelse av at man måtte redde liv før en kunne bidra til rusfrihet. Myndigheter, sosialarbeidere og brukere begynte å samarbeide på nye måter. Erfaringene fra dette samarbeidet kan ha vært starten på den diskusjonen vi har i dag om avkriminalisering og nye virkemidler i kampen mot rus.

Tidlig på 90-tallet døde mange i mitt miljø som var blitt smittet før noen hadde hørt om hiv eller aids. Dette medførte sorg, men også samhold. Serien får godt fram denne dobbeltheten. Mange fikk store personlige utfordringer og mobiliserte sine sterkeste sider. I 2018 la jeg, sammen med Inger Lise Skog Hansen, fram en Fafo-rapport om å bli gammel med hiv. Et av temaene vi tok fram der var de som overlevde, de som mistet venner og trodde at de selv skulle lide samme skjebne. Noen av informantene hadde levd med hiv i hele sitt voksne liv. «Long-term survivor syndrom» medfører anspenthet, depresjon og sinne. De snakker også om mangel på framtidstro, bruk av rusmidler sosial tilbaketrekning og skyldfølelse for å ha overlev. Noen av våre informanter omtaler seg selv som langtids overlevere. De sliter fortsatt med traumer, har dårlig helse, bærer på en sorg og strever med selvfølelsen. I dag lever mange av dem forholdsvis trygge og gode liv, men erfarer psykiske og somatiske ettervirkninger av hivinfeksjonen og et liv med hivmedisiner. Enkelte av oss var så heldige at vi ikke ble smittet. Vi bærer også på en sorg, men har fått oppleve de store endringene i samfunnets holdninger til LHBT+ befolkningen. Mye av dette kom altså fordi hiv/aids rammet våre venner og tvang fram større åpenhet.

Hiv-epidemien ble et politisk vendepunkt når det gjelder rettigheter for LHBT+ og når det gjelder narkotikapolitikken. Kanskje er den viktigste lærdommen fra den norske hiv-bekjempelsen at en velferdsstat basert på tillit er det beste middelet i epidemibekjempelse.

Les også

schedule07.04.2021

→ HivNorge søker jurist til deltidsstilling

Vi ønsker å utvide vårt tilbud med rettshjelp til mennesker som lever med hiv eller på annen måte er berørt av hiv. Vi vil derfor ansette en jurist i deltidsstilling som hovedsakelig vil arbeide med å gi rettshjelp til våre medlemmer og brukere.

schedule26.03.2021

→ God påske

Kontoret holder stengt gjennom påsken og åpner igjen tirsdag 6. april.

Scroll Up